brakkvann

brakk ligger bloggen.

uten inspirasjon.

leser heller andres ord.

og tenker mine.

om Sinnadamen

på tirsdag kom Sinnadamen på besøk. Sinnadamen er meg. når jeg er sinna. (surprise)

og hun har ikke vært her på en stund.  noe mange vil si er helt ok.

men siden sist har hun forandra modus operandi: der hun før bare ble sittende, og svelget ned sinnet med vann eller kaffe og lot det koke og syde og ende opp med magesår, tok hun tirsdag tak og slo i bordet. og gikk. ferdig med det. selv om det var et møte hun strengt tatt hadde møteplikt til og burde være på. men når en av de man er nødt til å forholde seg til på en daglig basis avstumper enhver diskusjon om et sensitivt tema med «talk-to-the-hand» og ordene «ro deg ned»…. da kommer sinnadamen fram. og går. inn på sitt eget kontor og er ferdig med det.

og finner ut at for å finne tilbake til seg selv, altså meg. (her ble det en del forvirrende personlige pronomen. grammatikk var aldri min sterke side)….. vi prøver igjen:

for å finne tilbake til meg selv, begynte jeg med morgengymnastikken. og morgengymnastikken her i huset består i mentale ting. fysisk trening utsettes til andre tidspunkt. min mentale morgengymnastikk er blogg- og nyhetslesing. jeg har morgenrutiner som inneholder nettet. (og en rutine som alle ler av men som jeg ikke ser humoren i : ta på sko før jeg pusser tenner…. hva er galt med det?)

og den første bloggen på lista er Frøken Makeløs sin. med dette innlegget. som fikk meg tilbake og gjorde at jeg ganske fort var glad for at jeg gikk og skjønte at jeg hadde gjort det eneste riktige. flinke Frøken M.

som sa dette:

«Derfor skal dere få en liten peptalk i dag, alle dere som lar dere tråkke på, dere som tar til takke og som strekker dere lengre enn dere burde. Det skal ikke være sånn. Du trenger ikke finne deg i å bli urettferdig behandlet, du behøver ikke late som at alt er greit når det ikke er det og du skal ikke la andre utnytte deg.»

jeg neide pent og takket og sendte en mental blomsterkvast.  jeg trenger ikke å finne meg i og late som alt er greit bare for å være snill og ikke skvulpe med båten (et bilde der gitt jeg ikke helt fikk til. å oversette engelsk til norsk er ikke alltid like lurt : «to rock the boat».)

og en annen ting: pick your battles. finn ut hva som er verdt å fighte for. ta ikke alle kamper som tilbys deg. noen er verdt å blø for. andre ikke. og denne kampen er jeg ferdig med.

om endelig å finne en mannlig blogger man liker

her gikk jeg og trodde ikke det fantes menn i Gnore som blogger. joda. jeg vet arten finnes. jeg har bare ikke funnet noen jeg liker. helt til nå. her er’n: mannfolkprat. og jeg er forelska i ordene hans.

oppdatering 5/3 :

å borte var’n gitt. mulig det er bare midlertidig stille, men hvis han ikke skriver mer…. hm.

oppdatering juli:

jeg tror dette er samme mannen. (med massive forbehold om at jeg tar helt feil…)

om å «diskutere»

knis.

jeg endte visst opp med å fornærme noen/irritere/krangle med etter en kommentar i en av favorittbloggene mine.

og jeg synes dette er umåtelig gøy.

her er lenka til innlegget som endte med flere dager med intens lesing av kommentarer og svar.

jeg skriver under eget navn fordi jeg ikke helt har funnet ut av hvordan skrive under pseudonym i kommentarer. trykk her!

ord for dagen

A Crazed Girl

That crazed girl improvising her music.
Her poetry, dancing upon the shore,

Her soul in division from itself
Climbing, falling She knew not where,
Hiding amid the cargo of a steamship,
Her knee-cap broken, that girl I declare
A beautiful lofty thing, or a thing
Heroically lost, heroically found.

No matter what disaster occurred
She stood in desperate music wound,
Wound, wound, and she made in her triumph
Where the bales and the baskets lay
No common intelligible sound
But sang, ‘O sea-starved, hungry sea.’

William Butler Yeats

om kaffe

jeg drakk ikke kaffe før lenge etter at jeg ble voksen. men lukta av nykvernet kaffe er barndomsminner.

og når man får kaffen servert med hjerte og av tatoverte armer… da er dagen fin.

om skrivesperre

det er så mye som skjer livet mitt nå. store forandringer og ting som snur og vender på seg. og folk som dukker opp i hodet mitt og ikke gir slipp. folk som jeg for ett år siden ikke ville ha sett på/tenkt på/lekt med. men som nå er til konstant forvirring og årsaken til at jeg ikke får gjort noe som helst på jobb. faller ut i tankespinn og «hva hvis» og finner ikke ut av hva jeg egentlig burde ha i hodet.

og burde skrive.

men fra å være dyster og bitter og depressiv og svartkledd og generelt lei av alt til den jeg er nå….. spranget er så langt. milevist. høyt over og langt vekk. livet er absolutt ikke rosenrødt. og det er heller ikke målet. jeg er fullt og hellig overbevist om at den som hevder at livet er en lek, lyver.

men at man kan leke litt i det livet man har… det tror jeg på. og akkurat nå vil jeg leke. fnise og rødme. og bli målbundet og ikke finne ordene og bare si dumme ting og forbanne det etterpå fordi jeg burde få til å si noe smart og frekt og minneverdig. i stedet plumper jeg ut med ordet » dust» i tre setninger etter hverandre og har mest lyst til å bare grave meg ned. «dust»… jeg som er voksen og flink med ord og språk og en rimelig knallhard språk-nazi.

og jeg faller i staver og bilder som dette:

og dette:

og synes ting er vakre, liksom.

jeg.

!

den fallende mannen

jeg har med vitende og vilje unngått mye av det som står skrevet i papirform og på nett om den dagen i 2001 da to tårn falt sammen. en stund etter hadde jeg en altfor morbid fascinasjon på alt og alle og bilder og text etc. til slutt orka jeg ikke mer og bestemte meg for å unngå det med vilje. det er nok faenskap i verden om man ikke skal insistere på at hjernen skal forholde seg til røyk og brann og døde kropper i biter.

men ett bilde har satt seg fast. det av den fallende mannen. med en så intens ro lar han seg falle.

og jeg har hørt flere historier og lest mange reportasjer om hvem han var. men i dag kom jeg over den beste. skrevet om fotografen som tok bildet. som også er samme mann som tok bildene av en døende Robert Kennedy.

les og grin.

det er lov.

om Hello Kitty – og andre barnslige ting

jeg vokste opp i de «glade» 70-åra. glade i » » fordi var de nå så glade..? brunt, orange, grønt. fargeskalaen var ikke akkurat humør-fremkallende. kanskje mer med på å holde skaperglede og kreativitet nede?

jeg hadde leker. (det meste arvegods. greit nok)
men så gudsjammerlig kjedelige. dukker og dukkeklær. hjemmestrikket av mamma.
men jeg vokste opp på gård med stor skog og massive ute-muligheter. falt ned av trær, klatret opp igjen, lagde hytter i skogen. lekte steinalder og middelalder. laget intrikate kodealfabeter som jeg skrev ned på uhorvelige mengder med printer-papir jeg fikk fra onkelen som jobbet på NTH. designet en konsentrasjonleir med kongler og pinner. ( ja. jeg var et merkelig barn som leste for mye og hadde altfor stor fantasi).
vi hadde dyr. kuer og griser og en og annen høne/hane. jeg deltok i slakt flere ganger. rørte i blod og smelte hammeren i panna på grisen. og det beste jeg visste var blodpudding. ett barn av i dag som forteller en slik historie på skolen blir sendt rett til psykolog og barnevernet kommer uanmeldt for å finne ut hva det er foreldrene utsetter barnet for.
jeg overlevde fint jeg…

så. over til overskrifta. jeg skulle vært barn nå jeg. eller ihvertfall 25 år yngre. jeg vil være goth. jeg liker Emily Strange , og synes emo-stripete knesokker er digg. jeg vil være nerd og geek og gamer. jeg er totalt avhengig av mine store svarte scullcandy hodetelefoner til min svarte ipod.

og jeg liker Hello Kitty. ja. jeg vet det er sjukt. noe jeg har fått høre (du vet hvem du er).
og ønskelista til jul inneholder denne. og denne.
men absolutt ikke denne og ihvertfall ikke dette!

jeg liker Gizmo. og Laban. jeg har en Furby (som nekter å snakke med meg. uvisst av hvilken grunn. sannsynligvis fordi jeg prøvde å lære den å banne). sommerfugler og lyslenker dekorerer hjemmet. og jeg er rimelig lei av hun som går forbi vinduet mitt flere ganger om uka og stadig vekk snakker om at det er «rotete» hos meg. bare fordi jeg har blå og røde og blanke glassflasker i vinduene mine. (det er vel noe jeg må regne med når jeg lufter/holder innetempen nede under 17 grader.)
jeg liker Yoshitomo_Nara. og animasjonsfilmer fra Pixar og Disney. og synger av full hals til musikken fra Peter Pan «he can fly he can fly he fleeeeeew» .

og jeg liker glitter.

kall meg gjerne barnslig. kall meg gjerne umoden. kall meg hva som helst. men jeg har heller røde hjertelys i stua enn kalde hvite minimalistiske flater tatt rett ut fra design-kataloger. jeg har heller en haug med sommerfugler i myggnett over senga enn gardiner til flerforldige tusen. jeg går heller i stripete emo-kne-sokker enn crocs. det siste er vel en no-brainer.

og forresten: føy dette til på ønskelista.

om usynlige mennesker som gjør jobber vi ikke ser.

– han som skraper vinduene på Mercur-senteret fri for godt limt reklame klistret på vinduene. sånn at jula kan reklameres for allerede i første uka av november.
– vaktmesteren som skifter lyspærer i gangen utenfor ytterdøra di sånn at du finner nøkkelhullet i døra etter mørkets frembrudd. eller ikke skifter fordi ingen vaktmester skjønner at man trenger å være ute etter tre på ettermiddagen.
– sykepleieren som på nattvakt titter inn for å se om du sover eller trenger noe. eller er i live.
– tiggeren som dag etter dag sitter sammenkrøpet med pappkopp utenfor Vero Moda i Nordre gate.
– avisbudet som noen ganger leverer Adressa til riktig tid. eller dag. eller uke.
– mennesket bak stemmen «this is the captain speaking». (jeg har ett lønnlig håp om at det faktisk er ett menneske).
– bibliotekaren som setter boka du brukte tilbake på rett sted i hylla sånn at du finner den neste dag når du igjen trnger den. fordi Dewey-systemet er jo altfor vanskelig for oss vanlige dødlige….
– byråkraten som vedtar at fordi NAV skal omorganiseres, igjen, så får du ny saksbehandler. igjen. for femte gang på tre år.
– de som rydder opp fest-og-fyll-søppelet i gatene lørdag og søndags morgen.
– bakeren som baker brødet tidlig tidlig på morgenen sånn at du kan gå i butikken lørdags morgen for å kjøpe samme nybakte, fortsatt varme brød og aviser og godt pålegg og tilbringe de neste tre timene ved kjøkkenbordet og ha perfekt lørdagsfrokost.
– kaffeplukkeren som plukker kaffen du nyter på Dromedar mens du skriver dette.