apropos syltetøy

14.08.08

om sykehus

Filed under: funderinger — aproposingenting @ 08:20

jeg har hatt leddgikt siden jeg var fire-fem-seks år. men det ble ikke offisielt før jeg var ti. da ble jeg tatt med til en spesialist som etter mange tester og prøver og strekk og tøy og generell fysisk terror fant ut at jeg hadde JRA. juvenil revmatoid artritt. barneleddgikt.
dette er tredve år siden. lenge før internett og google og wikipedia. informasjonen kom kun fra legen. legen var gud. allvitende. kunnskapen. og foreldrene trodde på alt legestanden sa. og stolte på at det var til det beste for meg. jeg hadde ikke noe å si. alt ble sagt over hodet på meg. «hvis hun ikke trener hver dag ender hun opp i rullestol». jeg er ti år og pappa har brukt rullestol en stund av andre grunner. jeg får panikk. blir vettskremt. livredd. panisk. men samtidig finner foreldrene og lærerne på barneskolen ut at jeg ikke får spille håndball mer. fordi jeg er «syk». det gjør ikke panikken mindre. fra den ene dagen til den andre skifter jeg identitet. fra «ti-åring som er flink på skolen og god i idrett» til «sykt barn som ikke må overanstrenge seg». jeg er ikke en person lenger. jeg er pasienten. og jeg liker det ikke.

et par år etterpå begynner reisene til Oslo. til Oslo Sanitetsforenings sykehus sin barneavdeling. første gang heisdøren åpner seg, ser jeg rett på en ung gutt på min alder. han sitter i rullestol, har fuglebryst, er generelt veldig liten av vekst og har forkrøplete hender og fingre. dette er mitt første møte med seriøst sjuke unger. og jeg skal være en av dem? jeg får det ikke til å stemme. mamma får vel også panikk. men skjuler det. ingen av oss har noen gang glemt denne gutten. han døde forøvrig fire år senere av komplikasjoner. 16 år gammel.

Oslo-turene ble en rutine. alt fra en dag til tre måneder. tretten år gammel reiste jeg for første gang alene. dette var også første gang jeg fløy. jeg husker jeg hadde rosa genser og rosa bukser. og at flyet var av typen melkerute: Trondheim-Røros-Fornebu. og at det var tordenvær over Røros. jeg var vettskremt.

dagene på sykehuset gikk. ukene gikk. ikke mye skjedde.bortsett fra at jeg så unger på min egen alder som var alvorlig syke. mange av dem hadde systemiske lidelser som Lupus eller Sjøgrens.
uten at dette ble forklart for oss som «bare» var giktiske.
to ganger opplevde jeg at den jeg delte rom med døde. to ganger ble jeg varsomt vekket av sykepleieren og tatt med ut i gangen og satt der med dyna rundt meg mens liket ble dekket til og trillet ut og ned i kjelleren. så kunne jeg legge meg igjen. alene. på et to-mannsrom.
og begge gangene fikk jeg bare vite at de var døde pga sykdommen. jeg vet nå at lupus var syndebukken. men i mitt lille tankefulle hode hadde begge jentene leddgikt. og det hadde jeg også.
jeg så ikke snurten av en psykolog.
dette foregår på sent søttitall-tidlig åttitall. og det er altfor mye man aldri snakker om.

unger er unger. og sjuke unger er like fulle av lopper og faenskap som friske unger.
nattlige raid av kjøkkenet. rullestol-race i gangen. krykke-kasting i hagen. og en utpreget forskning i hvordan presse sykepleierne til la oss lage pizza.

men aller mest var jeg alene. med tankene og spørsmålene. lange dager og netter.

jeg var akkurat frisk nok til at jeg ikke hadde konstante smerter. kroppen min fungerte greit vanligvis. jeg var akkurat passe sjuk til at jeg kunne være med på forskning. i årevis spiste jeg piller for å se om de virket. som 15-åring kom jeg hjem med tre bæreposer med pillebrett. dette var også forskning. som foreldrene sa ja til. jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt. jeg var som sagt sjuk nok til at en bedring ville vises, men ikke så dårlig at det var farlig. og bivirkninger har jo alle medisiner… de tre bæreposene med tabletter var en del av forskning på acetylsalisylsyre.
blindtest. der jeg ikke visste om jeg fikk pillene med virkestoffet eller om de ni store tablettene jeg svelget hver dag bare var placebo. ettersom jeg kastet opp hver dag og utviklet allergi, er det vel trygt å si at jeg fikk the real thing.

det hadde vært ok å finne ut om noen av de forskningene som ble gjort med kroppen min endte opp med noe positivt.

det er merkelig å skrive dette.
jeg begynte å tenke tilbake på denne tiden for etpar måneder siden. og oppdaget at hukommelsen ikke vil huske så mye. til sammen var jeg vel et år på sykehuset. mye fravær fra skolen. fra familien. men likevel er det mye som er borte.

kanskje det er like greit.

Legg igjen en kommentar »

Ingen kommentarer så langt.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: