apropos syltetøy

08.08.08

om arr

Filed under: funderinger — aproposingenting @ 08:12

jeg har et fint rundt lite arr midt i panna. det ser ut som en ex-kvise. men er det permanente resultatet av barns uvettige idretts-lek. de voksne hadde ski-skyting, vi hadde ski-sisten.

en stor gårdsplass, masse snø, ingen leke-kamerater annet enn en lillesøster, planker (dette foregår på midten av søtti-tallet, lenge før fancy smørefrie greier av plastmateriale) på beina: det måtte jo gå galt. jeg hadde blå ski, min søster røde. (dette blir viktig senere.)

«du har’n». lillesøstra planter skistaven i panna. blodet renner fort og rødt. søstra stikker av så fort hennes små føtter på røde ski kan bære henne. jeg bestemmer meg for å sladre. og kaver meg opp de tre trinnene på trappa, fortsatt med blå planker på beina. og ringer på for at mamma skal komme i vinduet. og der står jeg da: med ansiktet vendt opp mot vinduet i andre etasje. med blodet fra ski-stav-hullet rennende nedover ansiktet og skremmer vettet av mamma.
etter vasking av ansiktet blir konklusjonen at leken ikke har forårsaket enda et legevakt-besøk. det var på den tida vi regelrett hadde klippekort på legevakt-tjenester. jeg vokste opp på en gård med mye trær og hesjer og fjøs og låve med høy å hoppe i og andre fine ting å leke i og på og oppe i. noe som medførte brekte armer og bein, blå-veiser, og generell grining. men opphavet praktiserte «learning by doing»- begrepet i barneoppdragelse: falt vi ned fra treet, lærte vi at vi ikke skulle klatre så høyt eller så langt ut på greina neste gang.

andre arr: klesvask på Lien Nordre på søttitallet inkluderte bruk av klesrulle( se bilde) istedet for tørketrommel for å få laken og duker og andre store hvite ting tørrere. vår sto på loftet og trengte en voksen til å holde tøyet og en annen voksen til å sveive. dette var tungt arbeid. konsentrasjon og rein handmakt fra mamma sin side.
på den andre sida av sveiva var det to fine store tannhjul. der sto jeg. fascinert stirrende på grønnmalte tenner som gikk rundt og rundt og passa inn i hverandre. bortsett fra en tann som manglet på det største hjulet. ett hull i tanngarden der jeg akkurat fikk plass til pekefingeren. fikk plass og fulgte med rundt til det møtte det andre tannhjulet og satt fast. bom fast. og min kjære mamma som sto på den andre sida av rulla visste at den eneste måten å få det tannløse hjulet over kneika var å ta i ekstra. uten å oppdage min pekefinger.
fast forward til tre-fire timer senere på legevakta. igjen. fingeren er veldig opphovnet og gjør grisevondt. pappa er med som sjåfør og forelder. jeg sitter på et bord mens legen finner fram en nål for å stikke hull på neglen. og mens han stikker hull, og blodet spruter, kommer det ikke et ord fra meg. ikke en lyd. ingenting. tyst som i graven. det er vel dette som gjør at legen spør: «Si meg, er barnet døvstumt?». ingen har siden lurt på det samme.

tilbake til ski. etter ski-sisten ble ikke skiene brukt mer det året. neste vinter ble de tatt fram for å se om de fortsatt var lange nok. og dandert pent på de blå Landsem-plankene var en foss av fortsatt rødt blod.
og neglen på høyre pekefinger er for evig og alltid pyntet med en tannhjul-formet bulk.

1 kommentar »

  1. Og dette er tale om utvendige arr. Hva med alle de innvendige arrene man pådrar seg gjennom en barndom?

    Kommentar av Mettemor — 08.08.08 @ 11:52


RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: